Bye bye beautiful

I skrivende stund så sitter jeg å beundrer to av akvariefiskene mine som slåsser så finnene fyker rund seg, og alt dette for å vinne gunsten til hunnfisken. Hvem som vinner er uvisst enda? - håper bare ingen av de faller i slaget om prinsessen.

Jeg må si det er ganske fascinerende hva disse hanndyrene gjør for damene sine, først slåsser de for å få reprodusere seg og når det er gjort så gir de faen. Da er det plutselig om å gjøre å finne seg ei ny ei. Jeg har fått ett inntrykk de siste dagene at om ikke lenge så er samfunnet vi lever i slik også. Vi finner ei smukk ei/kjekk en som vi sier vi vil være sammen med helt til vi har fått gjort vårt, da er man plutselig ikke så interessant lengre.. det verste er at det ikke er så langt fra sannheten for nå har vi glupingene faktisk kommet med det nye av det nye; et forum hvor vi treffer nye, spennende personer! Er ikke det flott?! For all del, men poenget er med forumet er faktisk at det er for folk som vil være utro og det er jo litt påtrynet, eller har virkelig samfunnet vårt blitt slik? Er det okei å være utro nå til dags?

Personlig så håper jeg at vi kan være ærlige med hverandre og ikke bli som fiskene mine men leve lange lykkelige liv sammen med våre utkårede! 

Nå mens min kjære er ute i skogen å leker sprek og flink så gir ikke mobilen min så mye lyd i fra seg, så da jeg hørte at to meldinger tikket inn så lurte jeg veldig på hvem det kunne være og hva de ville. Det viste seg at det var langt i fra noen gladmelding som møtte meg..

Jeg fikk nemlig beskjed om at en av skolehestene på ridesenteret jeg rir på hadde sovnet inn på beitet. Kvikk Silver var en gammel herremann på hele 23 år! Han hadde ett langt og fint liv hvor han gledet mange hjerter, deriblant mitt.
Han var så å si den første hesten jeg satt på og han har lært meg alt av grunnkunnskaper. Han var den aller første hesten jeg både galopperte og hoppet hinder med. Jeg husker den første gangen jeg skulle galoppere, gurimeg det var skummelt! Men alt gikk så bra - alt takket være Kvikk Silver.

I en periode så var Kvikk og kompisen Julisar satt ut på fôr hos nabojentene som jeg praktisktalt vokste opp sammen med. Så det sa seg i grunn selv at vi brukt mye tid på hesteryggen da de fikk seg fôrhester, det vil si de eide halve Kvikk så egentlig så hadde de bare Julisar på fôr, anyway, vi bygget hinder av det vi kunne finne av materiale og red på utallige turer i skog og mark. Jeg har mange minner fra den tiden og noen av de som står sterkest må være da vi hoppet hinder, stakkars Kvikk som måtte hoppe med en jente som meg på ryggen sin.. Ikke hadde jeg hoppet mye før og ikke hadde jeg noen form for balanse, så det ble litt knall og fall, men gud vi hadde det gøy! Husker også at vi red på tur opp til Svartberget en gang. Det var tirlig på våren så snøen hadde ikke smeltet helt enda, så da vi nærmet oss toppen så måtte vi hoppe av pga snømengdene. Men etter litt klabb og babb så kom vi oss på toppen - Herlig!

Jeg er en av mange personer som har mange gode minner om Kvikk Silver. Han har lærte mange å ri og han har satt sine spor i mange hjerter. Hvil i fred go'hesten!

Beitekos

Søtingen!

Kvikk Silver & Julisar

Det er vel på tide med et nytt innlegg kanskje.. så hva skal vi skrive om man tro?
Åh, jeg vet! Jeg kan skrive litt om de dagene som har gått etter at jeg kom til Karasjok!
Det blir ikke store utgreiningen akkurat, men litt kort om hva vi tar oss til.

Som dere leste i det siste innlegget så er jeg nå i Karasjok på utplassering til en kjent hundekjører med navnet Sven Engholm. Jeg stortrives sammen med trivelige folk og hunder!

Første arbeidsdag (Mandagen) var vi oppe ca kl 06.45 og da var det frokost etterfulgt av dagelig hundestell og klargjøring av sledene. Hundestellet består av fôring og møkking. Etter at det var gjort så slapp vi løs alle de hundene som skulle være med på tur. Når de var påselt og satt inn i spannet så dro vi ut. Siden dette var den første turen vår så sto vi på tandemsleder som var festet i sleden til vedkommende som kjørte spannet. Disse spannene besto av 10 hunder. Det gikk unna kan man si. Turen var veldig morsomt tiltross for at jeg veltet tre ganger hvorav to av dem var skikkelige fall. Men jeg mistet ikke motet av den grunn!

Neste dag (Tirsdag) så ble jeg og Marte igjen hjemme på bruket mens resten var ute med hundene. Vi fikk i oppdrag å mekke trekk til sofaen i hårløst reinsskinn. Det var egentlig ganske enkelt når man kom inn i det, men ferdige ble vi ikke før på fredag, fikk god hjelp fra resten av gjengen også da!

På Onsdagen så fikk jeg og Marte dra ut. Jeg fikk kjørt mitt eget 5-spann i hele 47 km. Det var artig det! Men sykt skummelt også, spesielt da lederhundene mine ville hver sin vei.. da frustrasjonen var fikset så suste vi videre og fikk hen kjempefin tur oppe på fjellet! Det var noe helt for seg selv, det er sikker og vist.

Torsdagen kjørte vi alle tre vårt eget 5-spann nede på elven. Det var også en fin tur, men gurimeg det var bikkjekaldt! Jeg trodde jeg skulle miste både fingrer og tær og det som var. Lurer på om vi kjørte nesten 50 km på isen i iskald luft, ikke rart vi hadde problemer med å sele av hundene da vi kom hjem.

Fredagen var vi i sentrum og gjorde ulike ærender, deriblant så fikk vi handlet oss nye scootersko. I kveldingen så mekket vi jentene hjemmelaget pizza, og siden vi var så flinke så fikk vi vin eller øl til maten (Glede!). Vi så også en hundekjøringsvideo mens vi spiste, det var en video om den legendariske George Attla.

Dagen i dag har vært ganske så avslappende. Vi var oppe i halv 10 tiden og gjorde morgenstellet, samt undersøkt potene for sår. Siden hundene har hatt fri i dag så fikk jeg endelig tid til å sy boksen min. Det var på onsdag at en av hundene bet i stykker den vakre 24 bobleboksen min. Bjørk altså.. slemme bissevovve. Uansett etter litt klabb og babb så fikk jeg boksen brukbar igjen. Hurra for meg!

Har dessverre ingen bilder av herlighetene enda, håper på å få litt tid til fotografering i dagslyset i morgen. Døgnene er ikke så lange at det gjør noe så.. var forresten 30 minusgrader i dag! Det var kaldt det!

- Hadefint!

Da var det omsider tid til å skrive et nytt innlegg på den fantastiske bloggen min, eller det er vel nok av tid men mangel på lyst? Uansett, nå har jeg satt meg ned for å skrive noen vakre ord om det som hender oppe i nord.

Ukene og dagene flyr av gårde, og snart er det tid for en ny linjetur. Denne gangen drar vi i nærområdet med hunder, telt og sleder! Tror det kan bli en fin tur så lenge det ikke blir så alt for kaldt siden nesten halve linjen er forkjølet. Til tross for det så gleder jeg meg veldig på å komme meg litt bort, og få tilbrakt mer tid lamme mindre mengder folk.

Det å kjøre hundespann er en opplevelse for seg selv! Den må rett og slett oppleves og føles for å kunne forstås. Det er helt vilt! Jeg gleder meg sånn til det blir skikkelig vinter og vi får dratt mer innover i daler og over store ubebodde områder hvor vi virkelig får føle friheten på kroppen.

Utover det så skal vi til neste uke ut på det de kaller mørketidstur. Den turen starter på mandagen og varer helt til fredagen. Vi skal da reise med buss i fra skolen og videre mot Karasjok før vi så vender nesen mot Finland og Rusland, Murmansk. Håper det skal bli en fin tur til tross for masse busskjøring.

Når vi kommer hjem etter den turen så får jeg endelig besøk av min kjære. Det gleder jeg meg mer enn masse til. Skal bli godt og får sett finingen min igjen! Etter at han har dratt så er det bare noen dager til jeg, Marte og Karianne drar til Sven Engholm. Han er en meget dyktig og god kjent hundekjører som holder til i Karasjok. Vi skal være hos han i litt over en uke og i løpet av det oppholdet så lærer vi nok veldig mye. Det blir nok ikke så jeg angrer på at jeg har vært hos han nei. Men det er klart det vil bli mye jobb, så sliten det er man nok. Men uansett, det blir en fin opplevelse som jeg tror jeg vil få mye igjen for. I løpet av den tiden vi er der så kommer resten av klassen dit siden vi skal ha julelinjeavslutningen vår der. Så da blir det noen dager sammen med hele linjen før vi så drar hjem til skolen og har avslutning, og deretter hjemreise til jul!

Alt i alt så er det ikke mye igjen av året, og som sagt så går dagene veldig fort (i vertfall hos oss), så folkens snart er jeg hjemme og klar for å feire julen som bare det sammen med de aller beste to - og firbeinte! Glede!

Jeg skulle ha vist dere så mye, men jeg må bare innrømme at jeg er utrolig dårlig på å huske kameraet, så det blir ingen bilder fra hundekjøringen. Men skal se om jeg kanskje kan finne noen vakre bilder av omgivelsene i stede.

Max Manus, Ami og meg



Bamsekraft



Hyttekos

- Heijdå!

Jeg har i lang tid gått og ventet på at snøen skal komme tilbake etter sommerhalvåret. Til min store fortvilelse så har jeg ikke sett snurten av den i det hele tatt, eller det lå bitte litt snø på bakken da jeg kom tilbake etter høstferien, men selvfølgelig, så kom regnet og slukte den.. Ellers så har det jo begynt å snø på hjemplassen min, og det er jo fint det, for de som er der.. de synes forøvrig at det er særdeles morsomt å sende MMSer til meg med masse snø på. Her snakker vi terror på høyt nivå!

Uansett, i dag så begynte det å snø i Pasvik også! Å gud for en glede! Jeg ble så glad at jeg sprang ut fra stuen i en vill fart, og sto på verandaen lenge for å nyte synet av den dalende snøen.
Senere på kvelden så tok vi med oss noen hunder på en alder så liten spasertur i nysnøen. Deilig!

Legger ved et fantastisk snøbilde hjemmefra
(har ikke tatt noen fra Pasvik enda, men det blir!)

- Heijdå!

I løpet av mine 19 år som menneske så har jeg til tider lurt på hvordan ekte kjærlighet føles og er. Jeg har med tiden forstått at skal man oppnår noe så må man gi litt av seg selv, og på den måten så har jeg klart å finne den kjæligheten jeg alltid har ønsket meg.
Hvis du noen gang hører noen si at kjærligheten er oppskrytt eller unødvendig, så kan jeg si av egene erfaringer at det er så langt i fra sannheten som det bare kommer! Alle trenger på et tidspunkt en eller annen form for kjærlighet. Og kanskje trenger vi den kjærligheten vi får fra andre mennesker mest. Det å vite at noen er der for deg og bryr seg om deg!

Ved middagen i dag så ble dagens post utlevert og jeg fikk endelig brevet i fra kjæresten min! Jeg satte meg på rommet med vakker musikk på øret og begynte å lese. Da jeg var ferdig tok jeg meg selv i å både grine og le på en og samme tid. Det var nok alle de vakre ordene, savnet og morsomhetene som var årsaken til det.
Jeg er så takknemlig for at jeg har deg! Du gir meg en fantastisk følelse som jeg setter så utrolig stor pris på, og som jeg unner alle og enhver å få ha. Utrolig glad i deg vennen! <3

Så folkens! Vær så snill og gi folk en sjanse til å bli kjent med dere, for hvem vet.. kanskje blir vedkommende din beste venn eller kjæreste i fermtiden? Tro meg - det skjer..

Long time no see!

Kort oppdatering
Siden sist gang så har jeg flyttet opp til Finnmark hvor jeg nå går skole, eller folkehøgskole om du vil. På Pasvik fhs så dyrker jeg en av mine største hobbyer, nemlig hund! Jeg har også blitt kjent med mange fantastiske mennesker fra ulike land. I løpet av de siste dagene hatt det litt tøft, men med gode medelever så har det gått overraskende bra.

Når du går på en slik skole så møter du folk på en helt annen måte. Du blir nødt til å forholde deg til dem, og på den måten støtte de når ting ikke går helt den rette veien. Jeg personlig setter veldig pris på de menneskene som tørr å gi litt av seg selv og dermed hjelpe andre gjennom ulike ting. (Dagens moralpreke)

Utover det så har vi vært på flere turer i Pasvikdalen og omegn. Turene har vært alt i fra slitsomme til vakre! Vi på hundelinja har nå fått kjørt litt med hundene, og jeg må si det er skikkelig gøy og jeg gleder meg noe helt skinnsykt til å spenne de foran sledene i vinter. Det tror jeg blir ti ganger så gøy og ikke minst så blir vinteropplevelsene så mye finere. Gud som jeg gleder meg på vinter og snø! Tiltross for all denne hundegleden så må jeg innrømme at jeg virkelig savner Solheim og hestene.. satt å så på en random hestetegneserie på fjernsynet en dag og savnet kom bare krypende inn på meg.. så i høstferien så blir det masse hest, forhåpentligvis.

Jeg har tatt litt bilder fra ulike steder vi har vært på i løpet av de siste månedene. Legger ut noen som dere kan få kose dere med.

Barentshavet var ganske så kaldt å bade i, men det måtte gjøres

Internatrommet mitt, eller deler av det.

Wolf

En stk utolmodig Iglo

Mini og Falk

Treriksrøysa. Det stede hvor finsk, russiks og norsk grense møtes.

Meg, Ingrid og Hilde

Det var alt for denne gang! Hadde forresten ikke noe bilde av da vi badet i Barentshavet, men det kommer kanskje senere.

Heijdå : )

Etter masse mas fra min kjære, så har jeg omsider bestemt meg for å skrive et nytt blogginnlegg, tiltross for at jeg egentlig ikke har så altfor masse å skrive om.
Men, jeg er villig til å give it a try! Om det blir så interessant at det gjør noe vil no vise seg. Tihihi.

Det har skjedd en del siden sist jeg blogget, men jeg kommer ikke til å fortelle alt siden det vil bli grusomtkjedelig å lese.
Noe av det trivelige som har skjedd i løpet av den siste tiden er blant annet festligheter, jobb, familiekos, kjærestekos, Glavakos & hestekos.
Mindre trivelige ting er småkrangel og diskusjoner med ulike personer, samt en stk uheldig hennelse.

Legger ved noen koselige bilder av trivelige hendinger.

Famlilekos!


Kjærestekos <3

Glavakos!

Vømmølkos.

Utover det så nærmer det seg et nytt skoleår. Og for dere som har lest litt av bloggen min, så vet dere at jeg tar turen til Pasvik folkehøgskole dette året. Jeg og en god venninne av meg reiser om bra akkurat en måned. Det blir både spennende og skummelt på en å samme tid! Vi skal faktisk kjøre oppåver! Pasvik ligger på grensen mot Russland, så det blir litt av en kjøretur! Kommer til å bruke noen dager oppåver slik at vi slipper å stresse. Vi kommer også til å kjøre via Sverige og Finland siden veien er kortere og penere der enn i Norge.

Jeg tar nok ikke mye feil når jeg sier at vi begge gleder oss MASSE, men samtidig synes det er trist å reise. Spesielt siden vi må reise fra de personene som betyr mest for oss, men jeg har tro på at det skal gå fint. Vi har jo trossalt en del ferier hvor vi kan reise hjem til våre kjære!

Det var det jeg hadde å dele med dere for denne gang. Kommer nok tilbake med en aldri så liten oppdatering om ikke så alt for lenge igjen. 

Så hadeflotters så lenge og nyt det "fantastiske" sommerværet! 

Dagen i dag har jeg tilbrakt på Solheim Rideleir hvor det har hvert knøttecup-stevne. Jeg skulle egentlig ikke starte siden jeg var på Vømmøl kvelden/natten før. Tenkte at det ville bli nokså vanskelig å komme seg opp i rett tid etter en så morrsom festlighet!

Jeg og kjære var hjemme i halv 4 tiden, og da fikk jeg hele 5 timer søvn før jeg så måtte opp igjen. det var litt tungt kan man si men med vissheten om hva jeg skulle, så var det jo ingen sak! Bra motivasjon er tingen!

Det ble altså til at jeg startet likevel. Ponnien (ja, jeg startet en ponni tiltross for at jeg er så altfor gammel(Vi startet i hesteklassen da)) heter så mye som Kicks Power eller Kine som vi kaller henne på stallen. Kine er en snerten dame på ikke stort mer enn 4 år. Hun er kjempefin å ri på og hopper så å si alt man styrer henne mot. En riktig godponni med andre ord!

En knøttecup består av en dressurdel, en sprangdel og en feltdel. Man må ha dressuren og sprangen godkjent for å kunne starte i feltrittsløypen. Jeg og Kine red til 63,91% i dressuren (det er relativt bra, spesielt til en fireåring å være!) Vi fikk også sprangen feilfri og godkjent, så da var det bare og mote seg opp til siste del. Det å springe ute i terrenget var kjempeartig, både jeg og Kine syntes det tror jeg. Vi ble også feilfrie i terrenget og det resulterte i at vi kom på andreplass. Det var noe jeg ikke hadde forventet i det hele tatt, så må si jeg ble veldig overrasket og glad. Hun er bare best!

Kine på beitet i vinter

Meg og Kine

Vannhindret

- Hadefint

 

Jeg var så langt nede at jeg ikke så verdiene rundt meg, alle de gode tingene som man skal sette pris på. Jeg var kanskje litt egoistisk av meg også, med tanke på at jeg tenkte så å si bare på meg selv og hvor ille jeg hadde det. Nå har jeg fått et annet syn på det hele, og dermed så har jeg nok vokst mye på de mindre trivelige hendelsene. 

Jeg følte på mange måter at jeg skjøv alle bort. Jeg klarte ikke å slippe noen inn på meg med tanke på at jeg var livredd for og enten såre noen eller bli såret selv, samt at jeg følte folk ikke hadde forståelse, og dermed så lot jeg være å si noe om det også. Men etter mye om og men så ordnet endelig ting seg og jeg må si det er jeg veldig takknemlig for!

Jeg blir bare gladere og gladere for hver dag, og jeg må nesten slå til med den gamle klassikeren "Alt ordner seg". Om absolutt alt ordner seg eller ikke får nesten bli opp til hver enkelt å bestemme. Det har faktisk mye å si hvilken innstilling man har.
Uansett, jeg starter å ha det bra og det liker jeg. Har savnet disse glanstidene.
Bare regnet hadde blitt erstattet med litt sol og en liten bris, så hadde dette blitt superbra det!

<3

-Hadeflotters folkens!